PROSJEKT 1997-2020

NYHET: Kollektiv utstilling; Fra Balkongen. Et blikk på den regionale kunstscenen. Stavanger Kunstmuseum. 06. NOV. 2020 – 27. DES. 2020

07 november blir performance installasjon «Transgenerasjon» oppført ved Stavanger Kunstmuseum. Hår med arvestoff fra tre genersjoner blir knyttet til et sammenhengende bånd og festet med spiker til veggen. Installasjonen måler 5 meter i lengde som representerer antall potensielle generasjoner der nedarving av minner er påvist mulig. Handlingern tar 5 timer der jeg interagerer med publikum og gir innsyn til prosessen.

Følgende tekst blir oppført som plakat på vegg: Det siste året har tanker om frihetsbegrensning og hvordan individet i samspill med et globalt samfunn håndterer pågående pandemi, fått oppmerksomhet. I februar i år kom jeg over en artikkel om epigenetikk som gav utvidet perspektiv; ny forskning bekrefter at individets respons på en situasjon kan overføres til neste og flere generasjoner. Hvordan min morfar opplever isolasjon og fangenskap i Tysk fangeleir under andre verdenskrig kan ha endret hans arvestoff og blitt overført min mor, meg selv, min datter og hennes potensielle barn. Psykosomatiske trekk som lyd-sensitivitet og situasjons utløst nervøsitet kan overføres i likhet med hvordan enkelte virus endrer eller overfører koder. Hvordan man møter tilstander som isolasjon er altså ikke bare et anseende for ens egen del og for mennesker man omgåes i samtid, men har potensialet til å påvirke minner i århundre. I sammenheng med slike oppdagelser og erkjennelser endrer også tanker seg om hva som er mitt, ditt og vårt. Hendelser som skjer i en og flere generasjoner påvirker utover det åpenbare og berører metafysisk perspektiv.

«How else can we imagine living together without this ability to see beyond where we are, to find ourselves linked with others we have never directly known, and to understand that, in some abiding and urgent sense, we share a world?»  Judith Butler

Anmeldelse, Aftenbladet av Trond Borgen. «Lokal kunst viser muskler i Pandemiens tid». Samt Anmeldelse Contemporary Art Stavanger (CAS) av Maiken Winum «Et godt utvalg fra regionen»

OPEN SESSION, FLØRLI 2020 performance improvisasjon og vandre-helg. Flørli Art Lysefjord

«SINGING SCULPTURE» Anne-Marte E.Rygh. Foto Ignacio Perez.
«MY HANDS ARE MY MOTHER TOUNGE» Anne-Marte E.Rygh. Foto Ignacio Perez
«HELLO GOODBYE» Ignacio Perez, Gule Bahar, Agnes Btffn.

KUNSTNER RESIDENS JUNI, BAKKETUNET BJØRKE, SUNNMØRE 2020 ……. Bakketunet er et gårdstun fra 1549 som drives av Maritabett Aakre. I forbindelse med kunstutstillinger og visninger blir pizza servert hver søndag. En vedfyrt ovn er bygget på stedet og det tilbys smaks varianter som alle tar i bruk mozzarella. Osten kjøpes på kommersiell matvarebutikk som igjen importerer fra Italia. Produksjons-system og definisjons makt blir utforsket i dette prosjektet.

Edoardo Medda har kunnskap om teknisk framstilling. Vi får tak i løype fra lokalt meieri og fersk melk frå nærliggende seter i Sledalen. Etter noen døgn med eksperimentering er produktet klart og vi inviterer journalist fra avisen Møre og naboer til smaksprøve. Konklusjonen fra testpanelet er at kvaliteten på det lokalt fremstilte produktet overgår den importerte varianten. Prosjektet blir videre omtalt på lokal radio og publisert på sosiale medier. Håpet er at lokale grundere vil la seg inspirere å skape diskusjoner angående produksjons forutsetninger og muligheter for å tilby kortreiste og lokale produkter.  Artikkel kan leses på Møre nettavis . Foto: Artisan Mozzarella frå Bjørke.

SKULPTUR FOR DIALOG // KULTURNATT / PAB /BERGEN 2019. ……Kunstnerkollektivet (WOS) og jeg blir invitert av PAB. Jeg bidrar med en interaktiv performance og fire ulike skulpturer. Jeg ber deltakerne danne par for så å ta på seg skulpturen (sfærer i ulike tekstiler). Slik står de i stillhet i 1 minutt for hver skulptur. De blir oppfordret til å utforske hvordan skulptur sfæren påvirker dem. I etterkant ber jeg deltakerne tegne og illustrere sfærer fra erfarte sinnstemninger. Lete etter punktet der opplevelsen kan visualiseres og deles i samtale og dialog med de som er tilstede.

I AM OCEAN // BASE GALERIA, ALTEA SPANIA 2019 ……. «Solkrem tilsatt miljøskadelige tilsetningsstoffet oxybenzone utgjør en trussel for korall revenes DNA. Giften forårsaker deformiteter i bløtvev der korall larver innhenter seg i sitt eget skjelett. Slike døde «zombierev» er vanlige i bukter besøkt av stort antall mennesker der mindre besøkte farvann har sunne rev»  Effektene blir bekreftet av et vidt forskningsfelt her sitert av Dr Craig Downs miljøforsker og toksolog. Økende befolkning og turisme skaper sammensatte utfordringer og Spanias solkyst er blant stedene som er utsatt. Jeg blir invitert til å delta med et prosjekt som søker en respons på situasjonen. Jeg presenterer et produkt som viser potensiale for tilpasning og synligjør engasjement. Produktet er en miljøvennlig, økologisk solkrem av sheasmør, bivoks og sink. Deltagerne blir oppfordret til å påføre seg produktet og får med seg en oppskrift på hvordan lage det selv samt informasjon om giftstoffer og oppfordring om å stille seg kritisk til kommersielle produkter som inneholder giftstoffer. Gjestene blir oppfordret til synliggjøre sitt engasjement visuelt ved å tilføre kremen et blått pulver fra Indigoplanten. Et økologisk, blått fargestoff som gjør deg synlig som sosial agent. Dette prosjektet markerer samtidig slutten på driften av Base Galeria et lokalt galleri drevet av kurator Esther Ninirola.

FREEING THE METEOR // GHOBI ØRKENEN, MARRAKESH MAROKKO 2019 …… En meteor lander i Gobi ørkenen og blir solgt på fritt marked. Jeg kjøper den og tar meteoren tilbake til den samme ørkenen for så å plassere den der. Vel vitende om at meteoren kan bli funnet av nok en metall detektor på let etter det nye svarte gullet og satt på markedet igjen. I boken «The Gift» beskriver Marcel Mauss objektet som fenomen. Han diskuterer om det i det hele tatt er mulig å kjøpe, gi eller ta imot et objekt uten et forhold av forventet gjengjeld og derved maktforskyvning i en relasjon. Han diskuterer ideen om gaven og eierskap og at den som gir en gave setter den som får den i en posisjon av underdanighet og bidrar til ubalanse i forholdet mellom den som gir og den som tar imot. Ideen om eierskap er i samtiden aktuell i et post kolonialistisk perspektiv. Kan noe tilhøre noen i det hele tatt? Tanken er gjenstand for for vårt forhold til eigedom og derved av politisk betydning i stor skala. Fritatt fra politisk spill er ideen om eierskap forgjeves.  Å eige noe som i utgangspunktet har eksistert og vil fortsette å eksistere uten å være noen eller noens eigedom er en anomali. En uoverensstemmelse mellom hva fornuft tilsier og hva som i praksis lar seg utøve.

EXCHANGING LEMON – EXCHANGING IDEA // AMAL CENTER, MARRAKESH MAROKKO 2019 …… Et senter for veldedighet har gjenopprettet mulighet for utdanning for en gruppe utsatte kvinner. Å være alenemor vil i disse geografiske forholdene utgjøre en svært sårbar situasjon. Det finnes ikke støtte, i form av økonomi eller offentlige sosiale tiltak. Som en konsekvens bestemmer tre kvinner seg for å utfordre systemet med en ide basert på mikroøkonomi. «En sitron vil være nyttig for en dag, men hvis du dyrker frøet og dyrker frem et tre og fortsetter arbeidet og dyrker en frukthage produserer det mange muligheter». Ved å lære hverandre ferdigheter har kvinnene som startet med en ide, en sitron og frøene fra den, dyrket frukthage, arbeid og livs næring for flere. I dag vokser frukthagen og det er investert i utstyr for å trekke ut oljer, produsere kremer og spiselige produkter. I dag tilbyr de også utdanning og mottar 20 kvinner i året til et to årig prosjekt. Prosessen følger kvinnene fra kokke opplæring til søknadsprosess til ansettelse og bidrar til å gjøre deltagerne økonomisk selvstendige. Jeg møter Fatima som administrerer prosjektet lokalt og vi utveksler ideer å snakker om økofeminisme og kulturelle forutsetninger. Hun ønsker å synliggjøre prosjektet og jeg tilbyr ideer tilpasset de kulturelle og politiske begrensningene som hun nevner. Vi samskaper en performance der vi tar utgangspunkt i en kortvarig sosial skulptur;  Deltagere holder en sitron i forente hender i stillhet, varighet: 1 minutt. Vi velger stedet 19 Rue Sidi Abdel Aziz | Souk Jeld som er et nylig åpnet museum for og med kvinner. Vi avslutter ved og vende tilbake til sentret der frøene fra sitronene samles og plantes i hagen. Les mer om senteret Amal.

MUNCHMUSEET I BEVEGELSE/ TROLLKREM IMPORT/ CAFETEATERET, OSLO 2018….. Det fremstilles en svart reduksjon av råvarer som er biografisk tilknyttet kunstnerduoen Trollkrem. Reduksjonen blir senere anvendt i en performance på Cafeteateret i Oslo der publikum også blir involvert. PITCH: Trollkrem entrer scenen og tre drag queens i sørgeslør smører reduksjonen på kroppene deres. Publikum får samtidig dette påført på håndleddet og blir tilbudt å slikke det i seg. Kunstnerne blir intervjuet av Andreas Breivik og eksponerer essensen i sitt kunstnerskap, et samarbeid som de velger og avslutte og feire samme kveld. Jeg påfører hvite kronblad og en hyllest. Senere på kvelden tar Tor Erik en tatovering med duoens navn og Geir Tore Holm synger opera i det østers serveres og flere performance kunstnere viser sine bidrag. Kunstnere: HAiKw/, Lisa Lie, Anne Marte Eidseth Rygh & Edoardo Medda, Karen von Pederstad, Sverre Gullesen & Marie Askeland, Geir Tore Holm, Dronebrygg, Tor Ivar Hagen, Stella Niki og Frida Marida.

Jennie Hagevik Bringaker&Tor Erik Bøe

Prosjektet MunchMuseet i bevegelse ble nominert og vant kunstkritikerprisen av Norsk kritikerlag 2018: «Utstillingsserien har bidratt til å etablere samarbeid på tvers av kunstnerskap, institusjoner og visningssteder, den har aktivert en stor del av byen og eksponert publikum for et mangfold av kunstneriske uttrykk».

MUNCHMUSEET I BEVEGELSE/ TROLLKREM IMPORT/ DEL II // AMOUSE BOUSCH NR 4 // RE-NAA FINE DINING/ STAVANGER 2019 …. En forrett og hyllest med utgangspunkt i ingredienser som Trollkrem anvender i sine prosjekter. Forretten skapes og tilbys på menyen av Edoardo Medda, da RE-NAA vinner to Michelin stjerner fra Michelin guiden. Vi retter med dette prosjektet et hint til low-art-high-art dynamikk, en referanse til kunstnerduoens tilnærming som etablerer samarbeid på tvers av normative forventninger.

SKULPTUR FOR DIALOG / PAS / LANGØY OPEN SESSION, 2018. …… Performancekunst Stavanger dannes dette året som fri gruppe ved sosiale medier. Intensjonen er å synliggjøre et miljø, skape utveksling samt initiere kollektive improvisasjoner og visninger. Vi markerer ved å arrangere en tur Langøy der deltakere tar med ideer, materialer og improviserer handlinger. Deltagere: Emil Nessa, Sami Hasselberg, Veslemøy Flotve, Hans Edward Hammonds.

HVERDAGENS RITUALER // NORMANNSGATE 24 , STAVANGER 2018. …… Psykisk helse krever momentum i vår tid. Men de økonomiske premissene for å erfare terapi forsterker sosiale og økonomiske ulikheter. Under en periode på fire år (2013-2016) tar jeg utdannelse som psykoterapeut. Etter endt utdannelse tilbyr jeg kostnadsfrie kurs der deltakere kan prioritere mental helse uavhengig av økonomisk forutsetning. Jeg deltar også med kurs på «velvære weekend» arrangert av Siv Therese Havik, der valgfrie donasjoner fra deltakere går til Strømmestiftelsen, deres arbeid og bekjempelse av barneekteskap og kamp for unge jenters utdannelse. Et annet velvære event arrangeres i 2020-der inntektene går til SOS Enfants Haiti. Slik bidrar jeg aktivt som sosial agent for en forandring jeg ønsker å se i samfunnet. Jeg opplever samtidig at kunstfeltet engasjerer seg i temaet og tidsskriftet billedkunst dedikerer i år en hel publikasjon der man åpner for nye sammenhenger og potensielle symbioser mellom kunst og psyke.

BECOMING CLOUD // PAB PERFORMANCE FESTIVAL BERGEN 2017 …… Tre dager, visning og seminar. 70 deltakende kunstnere: janne jong aas,david alræk, tolga balci, thomas simonsen balmbra,roddy bell, henrik nordin, samuel ,brezeski,maritabulmann,else karin tysse bysheim, laurel jay carpenter, gillian carson, vidmante carniauskaite, wei-ling hung, chun han chiang, guy sioui durand, jan egil finne, ineborg eie, innocent fungurani, anette friedrich jhannessen, koppen & jorkjen,karen kipphoff, rita marhaug, frauke materlik, mia øquist, hans christian van nijerk, mari norddahl, carole novak, marta ostajewska, pavana reid, andrea conradsen olga nikonova guro rex, kristen rønnevi, sigmund skard,  linnea jardemark, gudrun tara sveinsdottir, alvaro terrones, juan carlos villalba, julia kurek, vibeke rød kjøde, florence lam,roos hoffmann, collura launder, johanna lettmayer, ella honeyma-novotny mathias loose, vincenzo fiore marresse, p-mukarino med flere. Foto fra «Becoming Cloud» Publikum/Selfie.

BECOMING CLOUD // PERFORMANCE OG FOREDRAG HVITAHUS, ISLAND 2016 …… Fenomenet som utforskes er endring. Når det anes, når det antas når det inntreffer og når prosessen avrundes. «Becoming» kan beskrive transformasjon og endring, det å ta form, vokse, bli til noe og en del av noe. Publikum tilbys en fysisk øvelse og tilstanden endring blir utforsket ved hjelp av en mini skulptur som tilpasser seg i kontakt med handling. Som grunnlag for undersøkelsen anvendes Joseph Zinkers erfarings- kurve; En teori i syv stadier, en syklus som beskriver hvordan et fenomen begynner i tomhet, void, så anes, for så å oppstå bevisst, velges, tar form, trekker seg tilbake og starter på ny. Naturens syklus og menneskets handling er gjentagende i sin erfaring av fenomenet endring.

TRE STEINAR // LYDINNSTALLASJON KURT JOHANNESSEN NYMANNSVEIEN BARNEHAGE 2015 . .. Jeg er kunstkonsulent på oppdrag fra Stavanger Kommune. Prosjektet er en lyd installasjon der tre steiner blir plassert i tre rom. Lydopptak installert i steinene gir ulike stemninger, mulighet for kontakt og samtaler «Ein må leggje seg ned på golvet med øyre, tett inntil steinen for å høyre hva steinen fortel» Kurt Johannessen.

A VEGANUARY CONVERSATION // STAVANGER, ROMA 2015 …… Et kollektivt prosjekt der jeg kuraterer et arrangement. Ni retter med 31 urter utvikles og presenteres ekslusivt for seks forhånds påmeldte gjester. Menyens konsept utvikles i samarbeid med kokk Edoardo Medda fra Roma, Italia. Vårt prosjekt blir dokumentert av fotograf Tommy Ellingsen og skribent Siri Gjelsvik. Prosjektet i helhet presenterer 31 veganske event i ulike land med et spenn fra hverdagsmiddager til kulinariske eventyr. En colombiansk vegansk stuing blir servert i snødekte fjell. Whisky og stekte bananer blir fortært på gulvet i en mini leilighet i Barcelona. Bohemsk stor fest i Libanon etc. Prosjektet blir senere publisert i bokform og fremmer samtaler og ulike perspektiv på veganisme. Boken inneholder sosiale portrett, nye ideer, kapitler av profilerte forfattere som tilbyr varierte vinklinger til emnet. Blant disse er: James Wallman, Daniel Crockett, Aksel Braanen Sterri, David MacFarlane, Isha Datar, Marije Vogelzang, Tobias Leenaert, Nick Hagger, Kai Wu, Jostein Sand Nilsen og Mia Frogner.» Prosjekt og design Nina Børke // Werksemd. Boken kan kjøpes på nett hos Amazon og lokalt på kafeen KOKKO i Stavanger. 

WASTE  // NORMANNS ATELIER STAVANGER 2015 …… Matavfall er et av samtidens alarmerende utfordringer som bør håndteres: Omtrent 90 millioner tonn mat blir kastet årlig i Europa, Globalt blir omtrent en tredjedel av konsumert mat kastet i henhold til EU kommisjonens rapporter. Ansvaret er felles men begrepet er fortsatt subjektivt, avfall for en person er sløsing for en annen beroende på hvor man bor og lever. Kunstnere Martinka Bobrikova og Oscar de Carmen har jobbet med tematikken over tid og blir invitert til samarbeid. De vil under oppholdet i Stavanger være bin raiders/ samle mat som er kastet for så å presentere råvarene til kokk Charles Magne Melhus som lager et måltid basert på produktene de finner. Måltidet forberedes og arrangeres ved Normanns Atelier der jeg har studio. En forhåndsbestilt gruppe på 10 personer deltar på middag og diskusjon. Deltakerne forplikter seg til å leve på funnet mat i en uke og ikke etterlate rester av det de spiser samt å spre informasjon om prosjektet. Kunstnerduoen følger konseptet videre ved prosjektet Kitchen Dialogues. 

KOOPERATØREN // STUDIO 17, STAVANGER 2014. …… Stavanger har på et tidspunkt vært et forgangs eksempel på alternative økonomiske mikro modeller. Ved å gå sammen i mindre lag/foreninger kuttet man ut mellommenn samt ble selvstyrende i forhold til valg av varer kvalitet og forhandling. I tidens trekk tok kapitalismen knekken på denne type sosialistiske kooperativ også kalt pose foreninger, innkjøpslag og samvirke. I dag er betydningen av koop en ganske annen og assosiert med kapitalisme. Vi vil i dette prosjektet instigere spørsmål om alternative handelsformer. Studio 17 fungerer som en pop-up butikk der vi inviterer til byttehandel. En vare til bytte for en annen. Noe du har bakt, høstet, fisket, syltet eller tørket. Varene kan ikke kjøpes for penger de kan kun byttes i et annet produkt og eller kunnskap/foredrag. Byttehandelen fortsetter etter at prosjektet er avsluttet ved gruppen FREE TRADE STAVANGER på sosiale medier.

UNSUK CHIN ROCANA 1/2 / Anmeldese for Stavanger Symfoni Orkester 2014

Denne hendelsen finner sted på en tid av året der jeg oppholder meg i en følelsesmessig svart hvitt film som strider mot et behov for varme og farge. Det er minusgrader og motstand finnes allerede i meg da jeg setter av tid og oppmerksomhet til å lytte til komposisjonen  «Rocana» av Unsuk Chin. Jeg låser døren setter meg ned i en hard stol. Blir oppmerksom på lukten av påskeliljer og støv. Anspent i skuldrene lukker jeg øynene å fører en penn til et papir. Presser fingeren på display. Knusende glass, blikk, hurtige former og lyd sprenger seg ut av intet. Hardt. Skarpt, sansene fanger ikke formen før inntrykket forsvinner. Et ubehag bygges opp i parti av taushet, der min eneste forventning er at stillheten blir brutt. Sansene oppleves ikke tilstrekkelige til å fange lydformene som stuper fremfor øynene mine. En intensitet vokser til overveldende styrke. Science fiction «Space Odyssey» kosmos, planeter støter i hverandre. En overhengende fare, tiltrekkende og samtidig fryktinngytende. Et sublimt landskap der element fryses og strekkes utover sin fysiske mulighet. Tyngdekraften i lydene opphører, flyter inn i et stille parti der stråler slynges ut av bane. Slukes av mørket og stillhet. Spenningen holdes og utløser skarpe elementer som skyter ut med ny styrke som bygges opp til irrasjonelt kaos. Jeg er utmattet, pulsen har steget å jeg begynner å kikke nervøst på tidslinjen for komposisjonen, jeg blir holdt i et «basic instinct» og lengter etter en avslutning. Så blusser intensiteten på ny. En kraft vedlikeholdes i sekvenser. En kraft som avtar i styrke bare får å samle større impakt og presisjon. Surrealisme, lydene gir ikke gjenklang til kjente referanser, skyter ut fra ukjent opphav. Sansene slåss, distinkte presise kvaliteter avløses av et håst mylder videre til kakofoni. Tidslinjen for komposisjonen tar brått slutt. Jeg er anspent. Fortsatt avventende. Etter noen minutt i statisk stilling går jeg ut i hagen. Ønsker å riste av meg en indre spenning, se solen gå ned. Solen er skjult i grått skydekke. I duskregnet får jeg tilgang til indre bilder jeg så gjerne ville ha tak i mens komposisjonen spilte. Et bilde av en grotte, en knyttneve eller tomrom der flytende masser bobler opp og smelter. Strekker seg, eksploderer og forsvinner. Jaget av et ubehag. Bevisstheten om det øyeblikkelige er fremtredende. I nået opptrer komposisjonen blendende. I etterkant fremtrer komposisjonen skulpturell. Som en snøblind ser jeg røde bevegelige prikker. Dagen etter synker inntrykkene ytterligere. Jeg reflekterer over landskapet som en semantisk struktur som eksperimenterer med sin eksistensielle forutsetning. Jeg leser komposisjonen som et et psykologisk kaleidoskop og portrett, som peker tilbake til lytteren. Jeg leser tittelen igjen, vet ikke hva den refererer til, en mytologisk skikkelse? Jeg gjør meg tanker om komponisten Chin, ser henne for meg som en vilje til å nå frem. En vitenskapelig tilnærming, en som vet hvordan man lager droner. Jeg blir nyskjerrig på komponistens kulturelle bakgrunn og lurer på om det finnes noen ledetråder til tolkning. Jeg er er en millimeter fra tastetrykket men bestemmer meg for ikke å gjennomføre. Det vil avkrefte eller bekrefte projeksjoner. Jeg foretrekker å bli i fantasien om denne komposisjonen-Den som fortsetter å skape bilder lenge etter opphøret av lyd….

Lytt til: Rocana 1-2

I HELHEIM// BRYNE KUNSTFORENING 2013 …… «Prosjektet tar utgangspunkt i symposiet som visningsform der boka «I Helheim» vert diskutert. Det er det jærske landskapet som er utgangspunkt og referanseramme. Eit lagdelt landskap som òg kan overføras til psykologiske lag i Haugtussa, eller korleis Garborg skriv om Veslemøys nedstiging i galskapen og hennar visjonar. Kunstnarane brukar omgrepet sediment til å beskrive diktverkets forhold mellom det intro- og ekstroverte – reisa innover til jordas indre, ut i atmosfæren og vidare ut i universet. Ved visninga samlar kunstnarane seg og skiftar plassering av store isopor flak som minner om is og sediment og danner lagdeling i rommet». Konstruksjonen fungerer og som sitteplass for publikum samt visnings plattform for objekt. «Eg deltar som moderator for prosjektet og med performance: Med utgangspunkt i leire henta fra landskapet Knudaheia/Garborg sin heim, tilbyr eg eit velkomst rituale. Leira tilførast i ein rund sirkel på håndbaken til publikum medan eg ytrer at eg tillegg leira særskilde eigenskapar som kan manifestere hendelsar dei vil gi slipp på og draumar dei vil beholde. Gjestedeltakarar: McCormack, Gent (kunstnerduo) Kristin Sørgård (arkeolog) Jon Morgan Stokkeland (psykiater) Bjørn Kvalsvik Nicolaysen (professor lesevitenskap) Kari Saanum (litteraturviter) Ingunaye Myhre Larsen (Filosof).  Prosjektets kunstnarar er : Sidsel Christensen, Tove Kommedal, Kenneth Varpe og Anne-Marte Eidseth Rygh.

NIKOLAJ KUNSTALL KØBENHAVN / SAMTALE KJØKKENET 2011 …… Jeg blir invitert som moderator for et seminar om Nordisk Performancekunst. Publikum deltar interaktivt og et program med performancekunst vises. Samtalekjøkkenet ved Ellen Vestergaard Friis & Henrik Vestergaard har skapt et fantastisk klima for samtaler og diskusjoner der de har investert i og skapt forutsetning for publikum som over tid har sagt seg villig til å sette seg inn i performancekunst som genre og deltar på et kurs som foregår over flere måneder. En ny tilnærming til publikum som øker kontaktgrunnlaget. Bygget er forøvrig en nedlagt kirke med bakgrunn fra 1200 tallet. Har fungert som kunsthall de siste 15 årene. Nikolaj kunsthall

SOMETHING TO DO IN  PERSON // ATELIER NORMANS,  ROGALAND OPEN 2012 …… Jeg følger tråden videre fra tidligere prosjekt og finner informasjon om ulike sorter lokale og rot-ekte plommer.Dette prosjektets intensjon var å vise til tilfeldighetene i forhold til informasjon som forsvinner og informasjon som blir arkivert. Hvem og hvilke verdi-interesser skriver lokal historien? Samt metaperspektiv verdens historien? Søkelys på små og store spørsmål ved hjelp av et banalt eksempel. IRIS FABRIKK ble etablert i Stavanger i 1911 av Emil Reinertsen. Den holdt til i Rosenkrantzgate 45 på Våland og her ble det produsert ekstrakter og smaks tilsetninger som sort plomme, kaffi, kakao, hvit curacao og chartreuse frem til året 1965. Denne informasjonen er ikke å finne på nett, gir ikke treff  på google, eller søk hos by-antikvaren. Informasjonen fikk jeg ved samtale, sporet ble fulgt opp og mer informasjon ble gitt i samtale med nålevende slektninger av Reinertsen. Et produkt fra Iris fabrikker ble etter disse samtalene gjenstand for oppsporing og en tom flaske med sort plomme likør ble så oppdrevet og kjøpt ved auksjon i et antikvariat av undertegnede. Charles Magne Melhus som jobbet på Lervig bryggeri ble tilkalt for å gjenskape innholdet i flasken og satt i gang en eksklusiv og begrenset produksjon av sort plommelikør. Byarkivet blir så kontaktet og en representant invitert til formell overrekkelse ved kunstner atelieret Normannsgate. Margaret Bue Søyland mottok flasken overrakt i en seremoni der reprodusert innhold ble drukket. Flasken og historien er i dag å finne ved Stavangers byarkiv.

ITS RIGHT THERE // ROGALAND KUNSTSENTER DEL I. 2011 …… Gastronomi og diskusjonsforum. Et seks retters måltid blir presentert basert på lokale råvarer fra en radius på 50-500 km. Produktene blir plukket høstet og dypdykket for. Men er det fortsatt lokale produkter om de er høstet i geografisk nærhet og deretter transportert over et hav og tilbake. Spørsmål forberedes og diskusjon tilrettelegges med deltagende publikum. Sammensettingen av gjester har kunnskap om emnet og påmeldt interesse. konkluderes som det som blir håndplukket, distribuert. Der de fleste eller alle leddene av produksjonene blir personifisert. Man vet hvem som har gjort hva, man har møtt vedkommende og eller har et ansikt /person tilknyttet produktet. I følge Franco Berardi er det nettopp det autonome som define nye intellektuelle i vår tid, avantgarden, forut for sin tid som agerer for å imøtekomme eller skape bevissthet rundt samfunnsrelaterte utfordringer. En person som praktiserer en slik samtids autonomi kan være en person som dyrker og spiser sine egne grønnsaker eller i andre rekke den som vet hvor de kommer fra hvem som har dyrket grønnsaken og hvilke produkter som har inngått i prosessen. En som investerer kunnskap om rekken av syklisk ledd som et produkt har gjennomgått, bidrar til å påvirke og øke autonomitet som aktivt fenomen.

ITS RIGHT THERE // ROGALAND KUNSTSENTER DEL II. 2011 …… Den først retten som ble servert ved regissert måltid var gule plommer i lake, plommene ble plukket fra et tre like ved Nytorget; Ombo- plomme er en rotekte art som har fått navn etter øya Ombo i Ryfylke og finnes i regionen men er utrydningstruet i følge naturvernforbundet. Urten mynte og estragon blir plukket fra plante kassene ved inngangen til kunstsenteret, plantet og stelt av Torunn Larsen, ingen sprøyte produkter anvendt. Det blir laget smør fra kuer på ullandhaug, hentet salt fra jærhavet, dykket etter ur- østers ved Hafrsfjord. Det blir ringt, syklet, plukket, saftet. Kokk, Charles Magne Melhus er i jevn kontakt med gastronomisk institutt, lokale foreninger og historikere for å sikre kunnskap om produktene. De gule Ombo plommene blir også utgangspunktet for egen produsert vin som servers til måltidet. I vårt manifest står det at vi jobber for personlig og sosial bevisstgjøring gjennom gastronomiske opplevelser og måltidets felleskap.

AS IF DAYS WERE MEASURED IN HOUERS // ROGALAND KUNSTMUSEUM 2014 & NORTH STAR SERIES, NOoSPHERE, NYC 2011/…… Jeg ber publikum å forholde seg et utvalg av min fars slips, En samling innhentet fra året jeg ble født 1973 til nåtid. Antall slips er 24 og representerer 24 timer om dagen. 7 gull kryss er brodert på hver av dem, en hentydning til numerologi. Jeg inviterer publikum til å velge et slips og så velge en fremmed i rommet. Videre å knytte slipset og formidle en ide, ønske eller erfaring gjennom handlingen. Å undersøke hvordan objektet endrer semiotikk. Jeg oppfordrer deltakere til å eksperimentere med ulike intensjoner og tempo i det de påfører slipset på sin utvalgte fremmede og ber deltakere tenke på handlingene som relasjonelle komposisjoner.  «Som om vi er under vann» «som om du kjenner lukten av huset jeg bor i» «som om vi er de eneste i rommet akkurat nå,» 

SUPERFLEX// CRIME TIME /VITENFABRIKKEN SANDNES/ 2010 ……. For Vitenfabrikken  Sandnes, inviterte jeg den danske kunstnergruppen Superflex som utviklet prosjektet Crimetime. De presenterer publikum dimensjonen av tidsreiser, men i stedet for universets etablering, utvikler prosjektet seg rundt en lokal og banal historie om Speedway Stig. Inspirert av Thomas Ergos dokumentarbok «Kjeltringer» forteller Crimetime de faktiske hendelsene om Speedway Stig, medlem av en vestlands- mafia som plyndret Jæren i flere år på sytti tallet. Mens stjernene i planetariet innstilles og viser de nøyaktige konstellasjonene som følger med plyndringen til enhver tid. Planetariet i vitenfabrikken er utstyrt med Carl Zeiss SKYMASTER ZKP 4-projektor – en av de mest avanserte prosjektorer for kupler/domer som er i stand til å vise stjernens nøyaktige posisjon på et gitt sted og tid fra 10.000 år tilbake og foran i tid. Kunstkonsulent Anne-Marte E. Rygh. Skript Nikolaj Heltoft. Lydingeniør August Engkilde. Kunstnere Superflex.

OPPHOLD / RESIDENCY AT THE MOTHERSHIP BROOKLYN NEW YORK 2010 …… The Mothership drives av Sol Kjøk. Jeg introduseres for et bredt nettverk av kunstnere og oppholder meg her i en måned før jeg etablerer videre opphold. I dag driver Kjøk visningssted for kunstnere i lokalet Last Frontiers

PRIORITY GALLERY 242 GREENSTREET BROOKLYN, OPPHOLD 7 MÅNEDER, NYC 2010 …… ……. …… . Et industri lokale blir ryddet, vasket og gjort klart. Lokalet skal fungere som midlertidig bosted over et halvt år samt fungere som galleri i samme periode. Jeg blir kjent med området og forholdene. Finanskrisen har lagt en klam hånd over nabolaget og globale forhold forøvrig. Nærliggende senter for hjemløse som primært var forbeholdt alkoholikere og rusavhengige endrer struktur når familier som ikke lenger klarer presset om økt husleie søker seg til samme senter. Det blir samlet inn leker og kjøpt inn bleier i forsøk på å imøtekomme stigende behov for en ny behovs gruppe. Jeg melder meg til  kjøkken tjeneste og opplever strategier som blir satt til verks i det prosjektlederne benytter sitt nettverk og skaffer avtaler med slakteri og  grønnsakshandlere for å skaffe ferske varer slik at hjemløse får tilbud om fersk og hjemmelaget mat i kontrast til de fleste steder som tilbyr boksemat. Vital ernæring blir presentert som fundamental menneskerett.  Dispensasjon av studio blir en mulighet til å respondere på disse forholdene. Lokalbefolkning og hjemløse fra senteret blir invitert til å delta i prosjekt samt at lokale kunstnere som har mistet sine studioer blir prioritert og får anledning til å vise arbeid.

BEFORE RENOVATION
AFTER RENOVATION

SLEEPING WITH CATS, PRIORITY GALLERY 242 GREEN STREET, BROOKLYN, NYC 2010 …… Jeg tar vare på 12 hjemløse katter med veiledning fra Eva Prokop og «Whiskers» i 4 måneder. Når kattene er friske adopteres de til varige hjem. I denne perioden deler vi  seng og jeg dokumenterer  min søvn rytme og puls. Forskning har dokumentert helse effekter ved å oppholde seg med dyr over lenger perioder og mitt prosjekt var en kommentar til de mange forsknings rapporter som publiseres uten at kilder henvises. Ved å utsette meg selv for det samme eksperimentet som forskningen tilsa kan jeg gjøre min autonome vurdering.

THE EYE OF THE OBSERVER //  PRIORITY GALLERY 242 GREEN STREET, BROOKLYN, NYC 2010 ……. Å lage fersk pasta for hånd krever tid og omsorg. Det er en delikat, intim prosedyre basert på ideen om timing, balanse av ingredienser, oppmerksomhet på detaljer og tilstede-værelse. Pasta har historie som et tilpasset økonomisk valg i krise tider som kunne mette høye antall mennesker. I dette prosjektet en respons til samtidens utfordringer og nåværende finanskrise. Francesca Divano blir invitert til å holde en workshop og innen de neste tre ukene kommer kunstnere og lokal befolkning til kostnadsfritt kurs. Kunstnerene tolker sine observasjoner og forbereder en respons. Når vi møtes igjen, arrangeres en utstilling der publikum, naboer og presse deltar, de lager, og spiser pasta, samtidig holdes seminar og visning der deltagende kunstnere bidrar med ytterligere refleksjoner over sine prosjekt. Deltakende kunstnere: Bess Adler. Mazimillian Balduzzi. Francesca Divano. Barbara Lukosevicius, Susanna , Tesconi. Michalea Poloni.

UNDER // STAVANGER KONSERTHUS 2009 …… Jeg er kunstkonsulent for Stavanger nye konserthus og inviterer Kurt Johannessen som utvikler prosjektet «under» Den 18. juni møter tilskuere i vågen der biolog Simon Geir Møller fra UiS fortalte om eiketreet, en langsom, seiglivet organisme som opptrer i mytologien – og kan bli over 1000 år gammel. Tomten der konserthuset skal stå var tidligere hjem til mange eiketrær. Deretter vandret publikum gjennom gamle stavanger til konserthusets tomt, hvor 24 personer fikk utdelt en nøtt støpt i messing  som representerer materialet musikkinstrument er laget av samt hver time i et døgn – Vi graver ned messingnøttene der Zetlitz salen en gang vil stå og planter tanker om det uendelige.

VITO ACCONCI «YOU AND ME INSIDE THE AMPHITHEATRE» PROSJEKTFORSLAG/STAVANGER NYE KONSERTHUS 2009 …… Gjennom dette prosjektet har jeg gleden av å bli kjent med et av mine forbilder gjennom tidene: Vito Acconci poet, performance kunstner og arkitekt. Acconci Studio prosjektforslag til Stavanger Konserthus viste en potensiell sosial struktur, åpne tuneller gravd ut i amfiet som kunne fungere som sittegrupper og fra fugleperspektiv illudere sprekker i jorden og hentyde uro, geologisk spenning, et forvarsel til klimaendringenes konsekvenser. I alt var det seks deltakere som ble invitert: Rachel Whiteread (London), Lars Ramberg (Berlin), Marit Justine Hauge/Don Zohar (Oslo), Thomas Nordstöm/Annika Oskarsson (Stockholm) og Viel Bjerkeset Andersen (Oslo). Prosjektet til Acconci studio ble valgt av kunst utvalget/juryen men ble avslått i stadiet utførelse og jeg gikk fra stillingen.

BODY IS CAMERA 2 //KINO KINO SANDNES 2009 …… Performance foredrag som introduserer performancekunstens bakgrunn og historie. Med inspirasjon fra en av foredragets kunstnerene Lindsay Seers tilbys publikum en re-performance der man benytter munnhulen som lukker for lys- sensitiv film. De tar et «munnbilde» av valgt perspektiv og filmen fremkalles manuelt i mørkerom der samtlige fotografier blir utstilt en uke senere på samme sted. Kurator Nils Thomas Økland.

DRAWINGS BY DANCING // OPPHOLD FIRE UKER, BUENOS AIRES  2009 …… Eksperimenter med en serie gulv tegninger i stor format. Mel, Havre, Mais og Sukker. Instruktør Romina Lorena Veron lærer meg teknikker fra Argentinsk Tango som jeg anvender i aksjons tegningene. Definerte bevegelser som media luna (halv måne) volcado og cruzado, (kryss) ocho (åttetall) caricias (sakte stryk) Golpecito (kort spark) agujas (nål) lapis (penn) enrosgue (vri) planeo (planere) Tap (lyd) voleo (høyt spark bak eller foran over kneet.) calesita (karusell) giro (sirkel og vri) barrida (dra) mordida (sandwhich) sacada (mellom ben spark) gaucho (huke) voleo (løft) soltadas (alene). Adornos betyr ornament/tegninger med fot. En referanse som visualiserer ulike temperament og intensjoner. Prosjektet er en hyllest til arte povera «fattig kunst» som dominerte kunst utrykket i Argentina på 60 tallet og som dette året får ny oppmerksomhet som retrospektiv utstilling ved MALBA  (Museum de Arte Latin America). Jeg blir i denne sammenheng invitert  til å delta som kunstner ved et fringe event. 


TIE ME UP AND TIE ME DOWN// FRINGE MALBA, BUENOS AIRES 2009 ……. Jeg tilbyr meg å knytte skolisser på 1000 forbipasserende. Mens jeg knytter lissene leser jeg en tekst som illuderer misforhold mellom handling og intensjon. Handlingen utforsker forholdet mellom den som utfører en handling og den som mottar et tilbud, der tillit eller misbruk tangerer. Jeg utfører handlingen i svært sakte tempo å forsøker gjennomføre hver knute tilpasset personen jeg møter. 1000 varianter av den samme handlingen gjør at fokuset på detaljene endres og forsterkes. 20 andre kunstnere er invitert til å uttrykke seg med spontane handlinger og kostnadsfrie materialer som er funnet. Prosjektveilder Mariela Limerutti.

BANANAS// SCHIZOFRENIDAGENE I STAVANGER 2008 … I foajeen ved forum plasserer jeg enorme mengder bananer samtidig vises en film. I filmen forsøker jeg å bygge opp en struktur av bananer i stor skala som i det den når en viss høyde kollapser og jeg begynner på nytt. Jeg utfører samtidig handlingen live. Tema for konferansen dette året var følgende: Psykose: Annerledeshet –kreativitet –galskap. Idiomet «bananas» referet i populær kultur som «vill, aggressiv, gal, besatt» nevnes gjerne i samme kontekst som kunstnerens prosess, barnets lek eller angående gjentakelsen av en rutine og sidestilles gjerne med galskap. Når oppstår punktet der en handling går fra å være visuell estetisk, morsom, berikende til å oppleves som mani og eller diagnose? Hvor langt er man selv villig til å strekke begrepene? Og hvilke holdninger skaper vi ved å definere et skille?

«PØLSE MED ALT» //  DAG 2: INVITERT KUNSTNER TIL SCHIZOFRENIDAGENE I STAVANGER 2008 ……. Dag to av seminaret  stiller jeg med en alternativ pølse kiosk. Besøkende kunder får en pølse mot at de beskriver i utstrakt nøyaktighet hvordan de vil ha den forberedt. Hvordan skal ketchupen være? rett linje? sikksakk, bølger, helt på kanten? Innenfor, utenfor… Jeg ber dem også beskrive det «sprøeste» tilbehør de har sett eller smakt. Når vedkommende senere setter seg i salen der konferansen begynner. Vises deres ordvalg og beskrivelse som tegning og tekst på storskjerm beskrivelser som  «crazy, stein ville, syke, tullete, galen i halen»  En kritisk samtale om språk, ordforråd, beskrivelse, valg og diagnose settes så igang i plenum.

TOU WORKS 1 / PEDERSGATA OG TOU SCENE / STAVANGER EUROPEISK KULTURBY 2008 ….. Intensjonene er å engasjere befolkningen i østre bydel til å prege sitt bymiljø. Å tilrettelegge for demokratisk påvirkning før en uungåelig gentrifisering, ekspropriasjon og oppkjøp av private investorer. Planleggingsprosessen foregår over 3 år og skaper samarbeid med beboere og byutviklere. Etter en åpen utlysning inviteres også 16 kunstnere som belyser temaet fra metaperspektiv. Over en måned utvikler de arbeid på stedet og tilbyr guidede turer og viser bidragene sine. Filmer blir vist i private hjem og nedlagte butikkvinduer, steder som har vært stengt for offentligheten (under Nytorget) blir åpnet og brukt som konsert lokale. Sykkel drosje blir hentet inn, det blir engasjert førere som et test prosjekt. kan det  finnes reelle muligheter for et slikt miljøvennlig transport alternativ? Finnes det potensiale for grønt område under bybrua? En midlertidig park rulles ut på Nytorget i bytte for parkerings plasser. En  2 meter høy modell av et alternativt nybygg blir oppført på dugnad og en scifi skulptur monteres til en husvegg. Hvordan stiller naboene seg til «nybyggene» og hvordan kan de påvirke endring? Sikkerhet og delaktighet utfordres sosialt, en person ligger urørlig i badedammen over tid, blir vedkommende oppdaget/reddet? Hva er en ideell nabo? Midlertidig seksual rådgivnings klinikk åpner opp i et forlatt butikklokale. Fordommer blir eksponert. Relieff av eksisterende husfasader blir inngravert i asfalten, kunstnere og beboere blir kjent og utveksler erfaringer. En kokk blir tildelt oppgaven om å lage en rett som en hyllest til hvert enkelt kunstneriske bidrag for så å invitere Stavangers befolkning til stor fest på Tou Scene der man samles til fest, diskusjon og oppsummering.

Deltagende kunstnere: Mariela Limerutti, Annie Sprinkle & Beth Stephens, Sigrun Vik Olsen, Simona Ferrari, Trond Kasper Mikkelsen, Elaine Kordys, Nils Thams Økland &Rune Aase, Christian Gauss & Moritz Groba, Kjetil Røed, Mona Orstad Hansen & Torunn Larsen, Helge Olav Øksendal & Ingolf Vincent. Assisterende kurator siste fase Johanna Tukkannen. Prosjektansvarlig kurator Anne-Marte E.Rygh.Tou Works 2 blir lansert følgende år og kuratert av Kenneth Varpe som inviterer kunstnere til workshop på Flørli og visninger ved Tou Scene Ølhallene. Katalog blir publisert i forbindelse med prosjektene og kan bestilles hos undertegnende.

ANMELDELSE TOU WORKS 1 KUNSTKRITIKK.NO Intervensjoner på gateplan» Av Trond Borgen

Fra Tou Scene springer kunstproduksjonen Tou Works1 der kurator Anne-Marte Rygh har organisert en assisterende kurator, 16 kunstnere, arkitekter og teoretikere fra flere land, som aktivt grep inn i gatens liv og struktur. Prosjektet er et svært vellykket eksempel på hvordan relasjonell kunst kan virke i nærmiljøet. Hva er byutvikling? Spørsmålet diskuteres heftig i Stavanger, en kulturhovedstad hvor myndighetene glatt vil rive gammel bebyggelse på Nytorget ved Pedersgata, for å lage parkeringsanlegg. Er det raseringen av gamle hus som er byutvikling? Eller ligger denne utviklingen i serien med voldtekter begått i dette området siste halvår? Britiske Elaine Kordys går opp og ned Pedersgata, snakker med beboerne, allierer seg med natteravnene, flytter på bosspann som kan være fristende for eventuelle pyromaner. Som en skytsengel fører hun kunsten inn i hverdagen til folk flest. Det gjør også kunstnergruppen SVOP/T. De opererer en sykkeldrosje som frakter folk mellom Nytorget og Tou Scene. Pedalkraften er et alternativ til bilene, et symbolsk forslag til en renere by, men sykkeldrosjen er også et dobbelt visuelt innslag: Et uvanlig framkomstmiddel i gatetrafikken. De mobile stoppestedene er lett absurde: Man kjøper en prestekrage i papir og setter den rundt halsen – så vil sykkeldrosjen stanse hvor enn du står langs gaten. Drømmen må være en bilfri gate. Mona Orstad Hansen og Torunn Larsen har laget et gresskledt landskap av en parkeringsplass på Nytorget, som en protest mot kommunens store parkeringshus-planer her. En grønn lunge i byen, et alternativ. Men vi vet jo at dette skjer på myndighetenes nåde, og at det er av begrenset varighet. Derfor er det desto viktigere å få gresset til å gro nå i sommer, slik at det vil oppleves som vandalisme og skjending når kommunen igjen krever sin parkeringsplass åpnet senere i sommer. Ja, det var noen som nevnte relasjonell estetikk. For dette er eksempler på en relasjonell kunst som borer seg inn i en gates daglige liv, involverer menneskene som bor og ferdes der, henter fram ulike sosiale relasjoner. Det er her dette prosjektet lykkes så godt, for kunstnerne setter i spill ulike former for direkte kommunikasjon som gir mening både for dem som gaten tilhører, og dem som besøker den for å oppleve dette kunstprosjektet. Christian Gauss og Moritz Groba vil teste den norske dugnadsånden; de involverte lokalbefolkningen i byggingen av to skulpturer – den ene er satt opp i et boligområde, den andre i et industriområde. Med sine skarpe farger stikker de seg straks ut som fremmedlegemer, som intervensjoner her. De er likevel integrert i lokalmiljøet nettopp fordi det er beboerne som har vært med å forme og skape dem. Det lokale identiteten er utvidet med skulpturene. Nils-Thomas Økland og Rune Aase samarbeider om en mobil skulptur – den blir flyttet fra ett hus til et annet, én gang i  døgnet. Gatens lyder er bevart og bearbeidet i en komposisjon laget av Helge Olav Øksendal og Ingouf Vincent. De har samplet lyder fra gatens hverdagsliv – og de stiller disse lydene ut i et rom som nok har vært hemmelig og ukjent for de fleste gjennom mange år, siden det ble stengt omkring 1970: Pissoaret som er bygget inn i bakken på Nytorget– det er livet i gaten som er bevart, uterommet som hentes inn, så vi kan lytte og høre gaten på en ny måte. Annie Sprinkle og Elizabeth Stephens holdt performance-foredrag på Tou Scene og sex-råds-klinikk i pedersgata. Med Sprinkles fortid fikk prosjektet straks kvinnegruppen Ottar på nakken, med demonstrasjon og sinte leserbrev i avisen. M.a.o. et godt eksempel på hvordan relasjonell kunst både kan avdekke og skape bestemte sosiale relasjoner. At Sprinkle har betydelig erfaring innen det sex- og erotikk-feltet hun arbeider innenfor, kan umulig være diskvalifiserende – ellers priser man jo nettopp den lange og dype erfaring innen det temaet man arbeider med som en solid kvalifikasjon. Mariela Limerutti, graveringer i fortau blir stående igjen på permanent basis: Rett foran huset finner vi en avbildninger av husets fasade. Flere av disse husene er rivnings- eller ombyggingstruet og Limeruttis tegninger vil, i framtiden, virke som tidskapsler hvor bygningene er bevart, selv om de ikke lenger finnes. Jeg stanser opp foran husene og barndommens minner aktiveres, da jeg ofte gikk forbi disse husene og menneskene som bodde og virket der. Graveringene fungerer som et slags brennpunkt for disse små fragmentene av byens historie, og for min erindring av dem. Noe av det beste med dette kunstprosjektet var spaserturene langs gaten, der kunstnerne guidet og viste for alle som møtte opp; publikum kunne velge blant en rekke tidspunkt med ulike guider for omvisningen. Det som da oppsto, var en dialog mellom publikum og omvisere, og med flere av kunstnere vi møtte på vår vei – noen ganger også med dem som bor og arbeider her: Flere ulike grupper av gatens brukere møtes i sosiale og estetiske relasjoner som der og da både bevarer og endrer gaten og livet der. Noen har intervenert, og gaten er ikke lenger helt den samme. Den relasjonelle kunsten har endelig fått fine vilkår også i Stavanger, takket være godt forarbeid av kuratorene, som har klart å finne fram til kunstnere som kan skape interessante relasjoner i en gate som vi ellers her i Stavanger bare tar for gitt og knapt enser. kunstkritikk.no

ANNIE SPRINKLE & BETH STEPHENS /ECOSEXUALITY/ EROTIC TOUR PEDERSGATA  TW1 2008 

Som en del av Tou Works 1 tilbyr Annie Sprinkle og Beth Stephens sex-rådgivning i et forlatt butikk lokale og inviterer til gratis konsultasjon. I tillegg tar de oss med på en erotisk guider tur i Pedersgata, der de med mye humor og sensualitet oppfordrer oss til å undersøke det erotiske potensialet i en sprekk i en grunnmur der mose har vokst frem, å ta på et dørhåndtak og beundre formen, legge seg ned i parken og kjenne gresset mot naken hud, å nøye studere hvert enkelt gressstrå og beundre naturens utholdenhet og vitalitet. 9 år senere blir de invitert til Documenta kassel (Europas største Biennale for samtidskunst) med det samme arbeidet «side walk sex clinic» og lovers tour.

PERFORMANCE DAYS, TOU SCENE, STAVANGER 2005-2007………Jeg kuraterer visninger over tre år. Deltagende kunstnerne: Oreet Ashery, Kurt Johannessen, Rita Marhaug, Kenny Mc Bride, Jon Øyvind Eggesbø, Tor Erik Bøe, Agnes Btffn, Susanne Christensen, Anne Klovning, Erik Lyster, Sissel Christensen, Kate Pendry med flere.

Foto: Oreet Ashery/MarcusFischer 2006
Kate Pendry «Dead Diana» 2007

PERFORMANCEKUNST.NO // WEBMAGASIN FOR NORDISK PERFORMANCEKUNST 2008 – 2010. 

Jeg er initiativtager og redaktør for et web magasin. Motivet er å synliggjøre Nordisk performancekunst. Nytt tekstmateriale blir bestilt og produsert. Hver måned publiseres artikler der et mangfold av skribenter og kunstnere behandler et aktuelt tema. Kjartan Slettemark ble anvendt som ikon/logo og representant for de mange kunstnere som i sin samtid ikke fikk anerkjennelse for sitt arbeid med utøvende frie utrykk. De som ikke ble antatt av kunst institusjonene og kunst hierarkiet i sin tid og som opponerte mot forholdene ved å utrettelig insistere og dedikerte sitt liv til kunstneriske handlinger. Handlingene som nå lever videre ved gjenfortelling.

Prosjektet fikk støtte fra Norske Billedkunstnere, Fritt Ord og Stavanger 2008. Nettdesign av Margrethe Aanestad. I denne perioden ble også Akt-Bergen, Akt-Stavanger, og Akt-Oslo dannet, senere PAB, PAO og PAS. Nettmagasinet Kunstkritikk fikk statsstøtte i 2010 og samtidig begynte flere kritikere å anmelde performance som kunstform, formålet med prosjektet var oppnådd og nettstedet ble da avviklet.

ART SWAP // BERGEN KUNSTHALL OG UNIVERSITETET I WARSAWA 2008 …… Deltakende Kunstnere: Kurt Johannessen Rita Marhaug Robert Alda, Janusz Baldyga, Ryszard Lugowski, Anita Pasikowska, Fale Baltyku, Ula Niemirska, Rafael Dominik. Mitt bidrag «SECOND SKIN» 60 minutter interaktiv performance. Jeg tar på meg en pels og legger meg ned på bakken. Her legger jeg også en barbermaskin. Jeg ber deltagere om å tenke på ordet beskyttelse om de tar tak i barbermaskinen. Handlingen refererer til hvordan objekter og kulturelle skikker endres med tid. Hvordan dyrs hud historisk har forandret kodeks fra å være  det eneste alternativ til menneskets beskyttelse mot kulde til å bli masseprodusert og primært brukt av estetiske årsaker som igjen utfordrer spørsmål til forhold rundt produksjon og moral. Hvordan endres ideen om bruk av objekter gjennom tidens påvirkning?

FEMINIST AGENDA // RESIDENS, KUNSTNERLEILIGHET STAVANGER KOMMUNE, BERLIN 2007…. Jeg oppsøker hypnotisør Karsten Noack som har kontor i Charlottenburg, Berlin. Jeg betaler for sesjoner der jeg får innføring i teknikken hypnose. I det femte møtet tilbyr jeg meg å reversere rollene der jeg tilbyr meg å hypnotisere hypnotisøren. Handlingen som reverserer de tradisjonelle kjønnsrollene er en kritikk av et foreldet maktspill som har dominert fra middelalder til moderne tid der menn definerte tilstanden hysteri som et fenomen forbeholdt kvinner og i tillegg påtar seg oppgaven å kurere tilstanden ved hypnoterapi. Anbefalte essay og bøker om temaet : Hysteria beyond Freud: Helen King Feminism, and Gender Revisited & The Case of the Second Wave: Cecily Devereux. Portrait of Dora. Selected Plays: Hélène Cixous. Laugh of the Medusa: Julia Kristeva 

BED IN -AGAIN // AKT-S / TOU SCENE, STAVANGER 2006 ……. AKT-S: Performance kunstnere Stavanger: Susanne Christensen, Anne Klovning, Agnes Btffn, Anne-Marte Rygh. Vi inviterer en gruppe mennesker til å gjenta elementer fra en aksjon utført i 1969 av Yoko Ono og John Lennon. Vi tilfører T- skjorter grafikk og rød påskrift BED -IN som visuell markør. Vi inviterer åpen gruppe til å oppholde seg og sove over i et rom over minimum 18 timer for å diskutere og sove. Motivasjonen er at oppholdet og søvnen kan gi en intimitet og tids perspektiv som kanskje kan påvirke hvordan man reflekterer. Eventet ble også air streamet der vi inviterte et globalt miljø til en re-enactment av  BED-IN. Instruksjonen var følgende: Arranger et felles tilholds sted, med madrasser, inviter mennesker som ønsker å tilegne minimum 18 timer til å rette fokus mot freds orientert handling som politisk påvirkningskraft. Ifør deg pysjamas eller T -skjorte med påskriften ”BED-IN» Bruk tiden til å diskutere, sov på det og reflekter sammen med de du har delt erfaringen med. Tilbered og spis en felles frokost. Blant deltakerne lokalt var Mary Miller kommende direktør for European Capital of Culture, Kurt Johannessen, diverse politikere, kunstnere, presse og lokal befolkning. 

OLJE KRITIKK // ARTICLE BIENNALE, STAVANGER 2006 ….. Criticle Arts Ensemble blir invitert av Hege Tapio. De jobber ut fra en kollektiv struktur bestående av individuell ekspertise som jobber for en felles målsetning. En kollektiv struktur er noe jeg har erfaring med å foretrekker som arbeids metode. I denne sammenhengen blir jeg invitert til samarbeid med fem andre lokale kunstnere. Temaet Stavangers forhold til Statoil og befolkningens forhold til «oljå». Stavanger er i stor grad påvirket av et økonomisk forhold til fossilt brensel noe som er problematisk i henhold til global miljø situasjon. Vi ønsket å teste hvor langt strikken kan strekkes å skape en situasjon som kan måle reaksjoner å ytre en offentlig kritisk stemme. Stavangers befolkning har et sterkt identitets forhold til Sola strand og prosjektet blir en falsk påstand om at Statoil nå planlegger et privat mottak av båt /gjestehavn for bygget sitt der, et inngrep som vil være svært synlig i landskapet og skape store endringer ved strandlinjen og på et sted blokkere fri ferdsel langs stranden. Neste punkt blir å møte pressen og få nyheten i avisen og forsøke og komme unna verifiserings sjekk slik at materialet når offentligheten som nyheter fra olje selskapet. Vi setter opp et møte der en av oss utgir seg for å være talsmann for Statoil, ikler seg dress, stresskoffert, samtidig blir presse materiale designet og presentert med bilder illustrasjoner og arkitekt skisser av planene. Vedkommende talsmann leiger bil for anledningen og skaffer et møte med Aftenbladet. Stuntet lykkes. Journalisten ved Aftenbladet verifiserer ikke med Statoil og artikkelen publiseres på nettsiden til avisen. Vi håper å kunne måle befolkningens engasjement-provokasjoner. Etter en time er kommentar feltet fortsatt tomt. Ingen kommenterer. Etter ytterligere 2 timer blir artikkelen meldt som uriktig og blir stoppet av Statoil. Om man går utifra at uteblivelsen av kommentarer er det samme som stille samtykke kan tydeligvis strikken strekkes langt i forhold til befolkningens toleranse for statoils prosjekter og eller inngripen. To år senere i 2008  inviterer Jan Inge Reilstad en kunstner til å bidra med prosjekt og ny olje kritikk via Olje Museumet men prosjektet blir sensurert og ser aldri dagens lys. Hvor lenge slike kunstnerisk kritikker fortsetter å sensureres/ hindres gjenstår å se.

SPACEIDEAL  // LOCALMOTIVES / ROGALAND KUNSTSENTER 2009.……Tema er by-rom, arkitektur og sosial politikk. Jeg frakter publikum kostnadsfritt i bil fra bykjernen i Stavanger til utenfor sentrum retning Øst. Vi stopper opp på et sted som er ukjent for passasjerene og jeg ber dem beskrive utrykket -rom- Hva inneholder utrykket og hva er et idielt rom? Deltakere blir bedt om å skissere og jeg skriver referat som senere blir utgitt som et hefte av arkitektfirma Helen&Hard. Andre kunstnere som stilte ut i denne sammenhengen var Lars Traegde, Per Plataou, Boysnoise, Geir Egil Bergjord, Kevin Faust, Åshild Bøthun, Jørgen Svensson, Helene Sommer, Per Gunnar Tverrbakk. 

EXCHANGIG GIFTS // TAOH RESIDENS MEXICO 2006 ……. Gustavo Alvarez (Musgus) gjestet Tou Scene i Stavanger og ble inspirert av prosjektet TAOH. En turkis køyseng ble donert til Mexico der han forplikter å drive residensen etter demokratisk prinsipp og motta gjester uten overordnet regulering.  Til gjengeld gir han han et foredrag, en workshop samt en performance på Kunstskolen i Rogaland. Alvarez bruker objekter og symboler fra mexicansk kultur for å vekke en kollektiv fantasi, gjennom ikoner som brytere, masker, urfolk håndverk.

SAME ACTION DIFFERENT LOCATION// SIERRA TARAHUMARA-STAVANGER 2006 …… Når Gustavao vender tilbake til Mexico utfører han en handling iført oransje arbeids overall og bryter- maske. Jeg ifører meg det samme kulturelt bærende kostyme og utfører den samme handlingen i Pedersgata ved synkronisert dato tidspunkt og varighet.

FIRE UKER RESIDENS // OFFICIANE ZONE HUMANO (OZU) MONTELEONE, ITALIA 2006 ……… Grunnlagt av en gruppe kunstnere som bosatte seg ved en nedlagt sukkertøysfabrikk ca 50 km utenfor Roma. Bygget står da uten elektrisitet og delvis overtatt av natur. Jeg ønsker å vise til den tidkrevende prosessen og transformasjonen av dette bygget og understreker forhold mellom kultur/natur. Jeg fremfører en serie materielle tegninger av frø, kjerner, korn og blader fra nærområdet. Jeg jobber med like komposisjoner av materialet i fire uker i en av de større salene der arbeidet til slutt dekker flaten i rommet (100 kvm). Noen av disse tegningene dets farger og mønstre blir fotografert og senere representert ved stor skala når det males og dekker fasaden på bygget. Jeg takker spesielt Katherina Trabert, Nicolas Underwood og Enrico Blasi for oppholdet.

EXCHANGING GIFTS // OFFICIANE ZONE HUMANO, MONTELEONE, ITALIA 2006 …… Jeg donerer og installerer en turkis køyeseng (TAOH) til kultursenteret OZU. De forplikter seg til å drive kunstner residensen etter demokratisk prinsipp og motta gjester uten overordnet regulering. Senteret er beliggende i en vakker olivenlund og som takk blir jeg foræret et lite oliventre. Dette blir plantet i mitt navn, noe som innebærer en forpliktelse, å vende tilbake når treet har vokst og bærer frukter, høste og presse olje, å ivareta et tre i sitt navn som er en tusen år gammel tradisjon.

TAOH RESIDENCY // THE ART OF HOSPITALITY  TOU SCENE STAVANGER 2004-2014 …… En kunstner residens og prosjekt som jeg forvalter i 10 år der hovedformålet er å styrke produksjon og visning av performance og visuell kunst i Stavanger. Den offisielle åpningen av Tou Scene finner sted i april 2005. Kunstnergruppen G.U.N er representert ved Hanne Rangul og Camilla Øyhus som foretar en symbolsk handling og donerer en turkis køyseng: Turkise drinker og et stykke brød ble gitt til Nils Henrik Aasheim representant for styret samt kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Som prosjektleder fikk jeg en umbraco nøkkel, et symbol for å opprettholde konseptet; Å spre gjestfrihetens ånd. Å tildele kunstnere residens basert på behov og intensjon. Etter seremonien blir den turkise køyesengen plassert i et prosjektrom 25m2 med garasjedør der Helen&Hard Arkitekter assisterer i planlegningen av rommet. Stavanger kommune gir en donasjon til madrasser, dyner, puter og sengetøy og de følgende årene støtter kommunen prosjektets lavbudsjett og drift. Kunstnere ble tilbudt gratis overnatting i en periode på opptil 2 uker hele året. Residensen ble også medlem av et Internasjonalt nettverk Res Artis fra 2006. De første gjestene som ankom var Lisbeth Bodd og Asle Nilssen fra Verdensteateret. For meg var det første besøket et personlig møte ettersom Lisbeth har vært min mentor siden 1997. I løpet av de neste årene tok jeg imot over 500 kunstnere. Jeg takker hver og en av dem for oppholdet som beriket meg og så mange flere som hadde gleden av å møte hverandre å få tid og rom til å skape kunst ved TouScene..

GJESTENDE KUNSTNERE: Lisbet Bodd & Asle Nilsen (Norway) Josie O Connor (Ireland) Hanna Parr (Germany) Frauke Materlik (Holland) Mélanie Platzgummer (Sweden) Ahmed Helmy (Egypt) Celeste Nait (Argentina) Martinka Bobrikova & Oscar de Carmen (Estland/Berlin) Helen Pritchard (UK) Hillary (Scotland) Agnes Nedregard (N) Jennie Thwing (Korea) Audrey Seiler (U.S.A) Gustavo Alvarez (Mexico) Maria Lena Sillanpää (Finland) Henrik Hedinge (Sweden) Julie Hoen (Norway) Shi Pratt (India) Emilia Joseffson (Sweden) Nana Oforiatta Ayim (Africa) Sam Harris (UK) Emre Balik (Istanbul) Ola Rodrigo (Norway) Eric Dyer (U,S.A) Signe Holtsmark (Norway) Johannes Dullin (Denmark/U.S.A) Anna Borgman (Denmark) Jonas Snijider (Holland) Linda Børnes (Norway) Stephan Takkides (UK) Monica Winther (Norway) Mikel Cumiskey (U.S.A) Njord Solberg (Norway) Anita Hillestad (Norway ) Melissa Moore (U.S.A) Lejla Muhic (Slovenia) Amir Mobed og Mehrdad Afsari (Theheran) Ruth Hege Halstensen (Norway) Jazanin Mirzabyki (Iran) Chris Wright (UK) Signe Holtsmark og  Johannes Dullin (Norway-U.S.A) Nikolowa (D/BUL) Franz Rogowski (Denmark), Jorma Spitz (CH), Federico Dimitri (Italy) and Johanna von Gagern (Deutch/USA) Ashleigh Burskey (U.S.A) Ryan Parteka (Iceland) Michel Simonsen (Canada) Winnie T (Hong Kong) Anita Hillestad (Norway) Michael Krysl (Czech Republic) Nickola Pottinger (Jamaica) Ulrika Bengtsson (Sweden) Michel Simonsen (Canada) Dario Kavara (Norway/Herzegovina) Guttorm Nordbø (Norway) Mariela Limerutti (Argentina) John Cunningham (Norway/UK) Dot Howard and Emma Benneth-(UK) Triny Prada (France) Vik Lai (China) John Pritchard (UK) Natasha Wheat (Chigago) Revital Cohen (Israel) Tuur Van Balen (Belgium) Mandra Waback (Sweden) Ruth Anderwald and Leonhard Grond (Austria) Gustavo Alvarez Lugo (Mexico) Peter and Stefan Mitterer (Norway) Theresa Grimaldi (Italy/UK) Alexander Gerner (Germany) Iver Findlay (USA) Marie Nerland (Norway) Adam Geczy (Australia) Clare Thornton (UK) and Jan Steinum (Norway) Sylvie Marchand (France) and Lionel Camburet (France) August Lisa Newman and Llewyn Maire (U.S.A) Mona Saunalathi (Finland) John Bosco Ngendakurio (Africa) Yoshinori Niwa (Japan) Joanna Brown (UK) Katerina Trabert (Germany) Sascha Fulscher (Sweden) Alex Reitch (Sweden) Mark Greenwood (UK) Alexia Anastasiadis (South Africa/UK) Ellan Parry (UK) Jan Martin Smørdal (Norway) Kurt Johannessen (Norway) May-Irene Aasen (Norway) Jade Boyd (Australia) Alexandra Merculewitch (New York) Gillian Wylde (UK) Sarangut Chutwongpeti (Thailand) Nicolas Underwood (UK/Italy) Simone Kenyon and Neil Callaghan (UK) Loan Tp Hoang (Thailand) Jørgen Larsson (Norway) Bjørnar Habbestad (Norway) Jørn J. Burmester (Germany) Stine Jørgensen (Denmark) Sonja Pregrad (Croatia) Aipotu/ Andreas Siqueland & Anders Kjellesvik (Norway).

GILBERTANDGRAPE CLOSING DOWN OVER RADIO BROADCAST // LONDON 2007……. Vi -Helen Pritchard og undertegnende annonserer avslutningen på samarbeidet over det britiske radio programmet RadioArt og legger samtidig ned websiden for prosjektet. Radio-lytterne blir invitert til å tegne et utvalg av de objektene som duoen har omgitt seg med i de siste 10 årene. Tegningene blir gjort på rutede ark for å skape et felles størrelses forhold samtidig med at GilbertandGrape tegner sine versjoner. Lytterne kan stille spørsmål og duoen byr på usensurerte historier angående samarbeidet. Objektene som duoen har signert blir donert bort og loddet ut under sendingen og det utstoppede elghode blir satt på fly til Norge og videre transportert av følgere av prosjektet som viderefører ideen med å finne elgens evige solnedgang. Objekt til auksjon: to svarte parykker, to trenchcoats, to mikrofoner, et utstoppet elghode, 30 vinylplater, en ryggsekk med diverse kassetter 60 stk, to plastikk blomsterkranser.1 Manifest og 53 ritualer, en Volvo Amazon- 1967, blå med rust i rammeverket.

ANMELDELSE SCENEFOUR MAGAZINE / GILBERT AND GRAPE / MISSING YOU MOSTLY. Ren Powell, December 2006

The performance art group consisting of Helen Pritchard (UK) and Anne-Marte Eidseth Rygh (Norway) have been performing internationally since 2003. Their performance missing you mostly took place simultaneously in Stavanger, Norway and in Great Britain.The theme for the performance: How one can one maintain a connection while being physically separated? The space itself is an old beer brewery, a long concrete hall with several converging rooms along the north wall. The space is dimly lit and dank. The audience is asked to queue up before being invited into a room one by one. The man at the front of the queue appears nervous.  The performer comes out to invite the first member of the audience, or more accurately, the first audience. Although the performer Grape wears a wig, there is nothing affected or stylised about her mannerisms or actions.  The room is bare save one large gym treadmill, one projection screen and many long (unlighted) sparklers lined up on the floor.  When the spectator enters the space he becomes a participant in the performance: Grape invites him to get on the treadmill and set it as high or low as he wants.  While he walks, over the next five minutes, he also watches two films projected simultaneously on a split screen. Each film shows one of the performers running in a parking house, pushing a shopping cart. Both films end with the performer lying on the ground, lighting a sparkler.  While these films are shown, a letter is read aloud, a letter from Gilbert who is in England at that moment. When the films and reading are finished, the audience member is told to step off the treadmill, and is given a sparkler. Grape explains that he should take a moment and consider the ways he could be closer to someone far away before lighting the sparkler. One of the members of the audience lights her sparkler just outside the door of the space (thus expanding the performance space). Then she gives her sparkler to a man standing near the parking lot. She describes her experience:  «When I looked back over my shoulder at him, I saw a rather sad image of a man standing alone in the parking lot with a sparkler in his hand while he was talking on a mobile phone. I wondered if he was talking to someone far away? Someone he misses?» This woman later described this moment as the most moving, most memorable thing about missing you mostly.  Unlike a traditional theatre or gallery experience, where the coincidental events immediately following the viewing of the staged artwork are irrelevant, this is exactly the kind of experience Performance Art strives to make possible for the audience.  Does it get better than that?   Performance is perhaps the art form that is most difficult to characterize. With roots in both the visual and the performing arts, it has evolved into an art form of its own.  To define the term broadly: a performance is an action, a series of related actions, a presentation or a staging of a human activity. During a performance, a person displays an action or series of actions that are not motivated by genuine circumstances, and not the consequence of a psychological impetus. It follows that since this person is not acting in the traditional sense; he or she is not an «actor», but a «performer».  A performance can take on the characteristics of a bicycle race or a political rally. Various art forms are utilized during the performance, and the sum of the parts creates a unique whole that is the performance as a discrete art form. The expressive space created when visual art, theatre, dance, music, film and architecture meet is the space for performance. This space encompasses varying artistic and social groupings, the high and low arts, and pure entertainment.  Unlike a theatre experience, in which the actors would simulate an emotional experience that would evoke empathy in the audience members and thus invoke in each a catharsis, and unlike an art gallery experience, in which a viewer may pick up on visual symbolism and sensual details that will invoke an intended emotional response, the performance art experience involves both or neither of these familiar demands upon the audience.  Part of the tension with any performance art experience is the unknown element of what will be demanded of you, the audience. You may be expected to sit passively and observe. You may be expected to pluck a dead chicken, or dance a tango with an 80-year-old trapeze artist. Performance Art can be created anywhere—indoors or outdoors, traditional theatre or inside of a garbage truck. The performer demonstrates a situation and a visual series of actions while remaining objective and distanced from his or her actions. The performer is not trying to create an illusion of reality for the audience. Perhaps most important, Performance signals a rejection of established art forms by the artist and the audience. One consequence of this rejection is the lack of established and traditional evaluation criteria for critics and audience members. In many ways performance art is the ultimate democratization of the art experience. Performance can only be evaluated as a subjective experience by the individual. When there is no psychological, philosophical or educational aim on the part of the performing artists, there is no objective measurement for a successfully communicated message. Artikkelen kan leses ved scene 4 magasin.

ANMELDELSE KUNSTKRITIKK.NO 04.11.06 «Waves and radiation! Av Sigrun Hodne

GilbertandGrape er en norsk britisk performanceduo bestående av Anne-Marte Rygh og Helen Pritchard. De to har gjort en rekke prosjekter sammen, prosjekter som de kaller performance journalisme. «Missing you mostly», som ble framført i Stavanger består av to filmer samt et stedspesifikt element. På den ene filmen ser vi Gilbert i England, på den andre ser vi Grape i Norge. De løper rund i hvert sitt bylandskap, det kan være hvor som helst, det er natt og det er øde, de skyver en handlevogn foran seg. GilbertandGrapes performance vises for publikum en etter en, de som har lyst til å være med stiller seg i kø utenfor galleriet og venter på tur. Seansen tar et sted mellom fem og ti minutter. Vel inne i rommet blir betrakteren bedt om å ta plass på en tredemølle, tempoet justeres opp, man går eller løper. På veggen foran betrakteren kjøres de to filmene parallelt. På gulvet ved siden av betrakteren står Grape og leser et brev fra Gilbert. Det handler om savn og lengsel og det handler om hvordan de to fyller handlevognene sine med luft, med tomrom – fyller den med den andres fravær. Det handler også om fysisk utmattelse og psykisk nærvær, om å forsøke å oppløse sin egen identitet for å bli ett med noe utenfor seg selv. På tross av at navnet kan gi assosiasjoner til den britisk/italienske duoen Gilbert & George, minner GilbertandGrapes performance langt mer om arbeidene til den amerikanske videokunstneren Dough Aitken. En lignende, tom, handlevogn, som de to springer rundt med i Missing you mostly, spilte i sin tid en sentral rolle i Aitkens videoinstallasjon Electric Earth (1999). Handlevogna, som er noe av det mest prosaiske man kan tenke seg, blir både hos Aitken og hos GilbertandGrape til en merkelig mytisk farkost i det forlatte bylandskapet. Den er ute, den er tom og det er natt. Den lever sitt eget liv. Ensomt. Som om den varsler verdens undergang. Men GilbertandGrape kan også knyttes til Aitken på et metafysisk plan, for også Aitkens Electric Earth tematiserer en verden full av usynlige bølger og stråler, det handler om waves and radiation, om forskjellige typer usynlig nærvær som fyller lufta rundt oss. Om hvordan vi påvirker hverandre, også over lange avstander. Nærvær er ikke nødvendigvis en fysisk enhet. Subjektet er en utstrakt størrelse, en flate – et nettverk – som strekker seg ut over hudens grenser.En god performance kommer oss i møte, går i dialog med betrakteren. En god performance åpner opp for publikums meningsskapende medvirkning. GilbertandGrape har forstått dette. Deres verk «Missing you mostly» fanger den intersubjektive resonansen, som er viktig for en vellykket performance. Innholdsmessig tematiseres og spilles samarbeidet mellom kunstner og betrakter tydelig ut gjennom selve framføringen av verket. En god performance er ikke noe man iakttar på trygg avstand, men noe man trekkes inn i, som deltager. Utdrag av artikkel, leses i sin helhet ved kunstkritikk.no

KIOSK CORRESPONDANCE / ROGALAND KUNSTSENTER / LIVE ART PENZANCE / EEC4 LONDON, LIFE AS ART, VLEPO GALLERY NYC 2004 ……. Interaktiv og nettbasert performance to timer. GilbertandGrape oppholder seg i en telefon kiosk og herfra ringer vi galleriene der vårt publikum befinner seg. Vi kommuniserer ved hjelp av digitalt nettverk, ringer og sender live-stream-bilder. Vi sender informasjonen samtidig til to gallerier i to kontinent. Vi utgir oss for og være uoppnåelig langt vekke for begge publikums gruppene men ved et av visningsstedene er GilbertandGrape like I nærheten. Går publikum ut for og finne ut hvor vi faktisk er, eller lever de videre med sin egen fiksjon om hvor vi oppholder oss geografisk? I dette arbeidet planter vi tanker angående det virkelige/uvirkelige, fantasi dokumentar. Å delta på Life As Art i New York var et høydepunkt der vi får æren av å vise arbeid sammen med kunstnere som Allan Kaprow (grunnla «Happenings) og Linda Montana (kjent fra One year performance) legender som har definert og formet kunsthistorien.  Deltagende Kunstnere: Milenka Birengolc Sarasvati, Mary Campbell, Jackie Cassen, Lydia Grey, Alex Grey, Donna Hans, Geoffrey Hendricks, Hey Viv, Joan Jonas, Suzanne Lacy, Joan Moore, Pauline Oliveros, Ann Katrin Spiess, Chrysanne Stathacos, Mierle Laderman, Hannah Wilke, Will Wynn. Allan Kaprow, Linda Montano.

LONE RANGING ROMANCE // Kunstbanken Hamar, Hedemark, 21m2 galleri Stavanger, Ålesund Kunstsenter, UKS Oslo, Atelier Nord Oslo. Samt 79 publikumsdefinerte steder langs Norskekysten 2004-2007.….. Deltagende kunstnere ved kunstbanken dette året var blant andre: Joshua Sofaer, Stacy Makishi, Paivi Laakso, Oreet Ashery, Maija Hirvanen, Kyrre Texnæs, Rasmus Jørgensen, Roghie Ashgari Torvund, George Chakravati.

Handling: GilbertandGrape omgjør en Volvo Amazon til et mobilt galleri. Vi ikler oss detektiv frakker og parykker og omtaler oss som performance journalister med autonom agenda. Vi gir oss selv 4 år og en utopisk oppgave: Føre et utstoppet elghode tilbake til en egnet solnedgang. Elghode blir tatt ned fra veggen og fjernet fra tidligere kontekst som trofe og brakt inn i ny kontekst som hovedfigur med tillagt lengsel. Dette er er en co-produksjon hvor vi setter rammer som påvirkes direkte av publikum. Langs kysten stopper vi opp å inviterer tilfeldig publikum. I bilen får de lest opp en liste av sanger på kassett som tidligere deltakere har gitt oss på reisen, de velger en sang, lytter til valget, samtaler og gir oss gjerne en ny kassett som blir utgangspunkt for vår neste reportasje. Vi forfatter et tilpasset rituale til gjengjeld, basert på informasjon vi har fått og som respons på situasjoner de ønsker å endre. Publikum gir oss geografiske destinasjoner der de ønsker vi skal se vår neste solnedgang med elg. Postmodernistisk nostalgi g nysgjerrighet for hvordan klisjeer dannes blir tema for dette prosjektet.

ESTHER AND CARMEN // THE NATIONAL REVIEW OF LIVE ART, GLASGOW 2004 ………. Biennalen i Glasgow var den lengst drevne og mest omfattende plattformen for live Art i Europa. (NRLA 1979-2010) Visningen strekker seg over flere dager. Som inviterte kunstnere får vi anledning til å delta på seminar, måltid og diskusjoner. Deltagende Kunstnere: raimund hoghe, leslie hill, franko b, forced entertainment, tim etchells, michael curran, liz angis, richard layzell, yann marrussich, sophia new, helen paris, baju parthan, reckless sleppers, sanne van rien, donna rutherford, colette sadler, stuart simpson, zoran todorovic, lee wen, lisa wesley, deer park, gilbertandgrape, essi kausaleinen, alexis ohara, natal zukerman, kate stannard, rosie wardlaurie booth, teching hiseh. …… Vi deltar med Performance Esther&Carmen: I løpet av seks timer leser vi opp en liste med 53 ritualer og utfører hvert enkelt med tre minutts varighet. Vi navngir konsekvent to kvinner vi tenker på som ambassadører for eskapisme; Esther Williams og Carmen Miranda. Hawaii musikk spilles på vinyl under hele forløpet. Ved å omgi oss med objekter og nostalgisk retorikk skaper vi en kunstig forutsetning for å gjenoppleve fragmenter fra 40 tallets glamour og eskapisme. Siden vi ikke har svømt med tre kilo fasanfjær i en sju meter høy fontene skaper vi en utopisk-respons: Hvordan gjenskape og oversette fenomen man ikke har opplevd? Dynamikken mellom det ideelle og reelle blir eksponert i forsøket. Arbeidet blir også vist ved Kunsthalle Wien, Vienna påfølgende år.

GILBERTANDGRAPE 2000-2007 …… Et samarbeid med Helen Pritchard tar form under studiene ved Dartington College of Arts. Navnet på vår duo peker til Gilbert&Georges strategier for udefinert skille for kunst/liv og som kvinner aktiviserer vi et feministisk kjønns alternativ. Vi tar residens i et lite blått hus fra 70 tallet i Norge der diskusjoner angående feminisme, dualisme, journalisme, nostalgi og politisk aktivisme blir grunnleggende tema for arbeidet vi utvikler. Objekt funnet i denne perioden blant annet et fotografi av to søstre i et turkis badekar blir referanse for en re-performance. Semiotikk fra tilhørende tidsepoke blir utgangspunkt for valg som i løpet av vår tidslinje utgjør en gjenkjennende ikonografi og signatur.

WATER ME WATER YOU // TITANIK GALLERY, RESIDENCY & PERFORMANCE TURKU, FINLAND 2002 ….Over en måned går jeg hver dag langs elven Aurajoki. Elven er 70 km og er kranvann til befolkningen. Mennesket er i likhet med elven en beholder av vann og drikkevannet i Turku vil i løpet av mitt opphold fylle min kropp med vann. Jeg finner flere nylon strømpebukser langs elvebredden og tiltrekkes materialets kroppslige representasjon. Jeg regner ut volumet av min kropp i kubistisk form og lager en kube av pinner som representerer de ulike tresortene i området. Jeg lager også en lignende kube fra målene til en av de besøkende av kunstgalleriet. Galleri Turku ligger ved gaten Rantakatu parallelt med elven. Ved dagen for vising plasserer jeg de to kubene på elvebredden og venter til tidevannet stiger. I det tidevannet henter formene og fører dem med seg til havet og horisonten, nedtegner jeg refleksjoner med kritt på et vertikalt felt i bakken. (vist samme år ved Dartington River, UK.)

THE ETERNAL QUEST FOR HOME // POZNAN POLAND 2002 …… Geografiske grenser forandrer seg og Polske landegrenser har siden 10 århundre stadig blitt invadert og frigjort. Ø-collaborations tar utgangspunkt i denne problematikken. Med to konstruerte svarte korsett med ekstra lange og elastiske bånd er utgangspunktet å binde oss fysisk sammen til en enhet for å utforske restriksjoner i bevegelser og aksjoner. Vi utførte en workshop: 1 uke sammenbundet, 1 uke separasjon, 1 uke sammenbundet. Når denne prosessen er gjennomført  viser vi arbeidet ved et performance event i underjordiske tuneller i Poznan. Vi ifører oss korsettene står rygg mot rygg. Knyttet sammen løfter en av oss den andre på ryggen og begynner å gå. Vi bytter roller og bærer og drar hverandre så lenge kroppene våre makter (over 2 timer) ved det punktet der vi ikke er istand til å løfte lenger begynner vi å slite i båndene og fortsetter å slite i motsatt retning av hverandre til en av partene har nådd en grense/vegg/fysisk forhindring. Ved denne handlingen ønsker vi å stille følgende spørsmål: Når ideen om tilhørighet og felleskap blir utfordret, hvordan endres forholdet til de samme fenomener? 47 kunstnere deltok i programmet som ble vist i underjordiske tunneler bygget for å verne lokalbefolkningen under angrep og krig. Publikum hadde mulighet til å bli værende i løpet av de tre dagene programmet foregikk. Flere overnattet med soveposer og deltok i refleksjoner/diskusjoner rundt det de hadde bevitnet. «In a time of unprecedented levels of migration, how do we define ideas of home, homelessness, foreigness? Kurator Kenny McBride.

LEARNING FROM LADAKH //COED HILLS RURAL ART SPACE  UK /RESIDENS/ PERFORMANCE 2001 …… Deltagende kunstnere: christiane konig, clive austin, hester reeve, jeanne fabb, jon fawcett, julian meredith, kelly webb, anne-marte rygh & malja hirvanen, michael fairfax, clay works, patricia portela, peter finnemore, phil babot, rachel gomme, red earth company, zlarko kopljar, lone twin. 19 kunstnere blir invitert til å tilbringe to måneder residens i Wales, UK. I felleskap bygger vi en Yurt/ telt etter Ladakh nomadenes tradisjon som senere fungerer som mobilt galleri som turnerer i Sør England. Under oppholdet jobber Jeg og Maija Hirvanen med vårt forhold til begrepet grenser. Dette resulterte i arbeidet CRAWLING TIDES: Iført spesial konstruerte korsetter binder vi oss sammen, som en fysisk enhet begynner vi å krype på bakken. Målet er å dekke en distanse på 25 mål som etter walisisk regelverk definerer grensene til Coed Hills. Ved å gjenskape området ved en temporær handling, håper vi å skape refleksjon på hvordan grenser defineres, skapes og opphører. Ved vår sporløse grense setting er det kun vår temporære handling som måler området. Sporene i gresset og jorden er borte dagen etter. Blodige sår på knær og kutt på hendene heles og gror etter en uke. Prosjektet var basert på boken Ancient Futures, en beretning om nomadisk liv og kultur som vi diskuterte under oppholdet. Boken undersøker årsakene til miljø påførte sosiale problemer og hentyder at tradisjonell kultur har mye å tilby en moderne verden. Kuratorene for prosjektet er Odilia Jarman og Rawleigh Clay. Dokumentar Coed Hills:

JAHANARA AKHLAQ // MEMORIUM, HIGHER CLOSE TOTNES UK 2000 …… Jeg blir kjent med Jahanara gjennom en oppsetning på Nasjonalteateret i Oslo. Hun reiser til hjemlandet og kort tid etter får jeg vite at hun er død. Hun ble skutt og drept sammen med hennes far Zahor Aklaq på åpen gate i Lahore, Pakistan. 18 januar 1999. Hun var utdannet danser i kathak en tradisjonell dans som hun moderniserte ved et opphold på BANFF i Canada. Faren hennes var kunstner og professor og begge ble beskyldt for å promotere moderne ideer under forhold som anser det provoserende. Som en reaksjon og hyllest lager jeg en installasjon og film som formidler tanker om ytringsfrihet. I et stort tomt og hvitt rom med 8 vinduer henger jeg 18 sarier fra taket i flere meters høyde. Med samtlige vinduer i rommet lukket leser jeg en tekst. I det  jeg avslutter åpner jeg alle vinduer i rommet, publikum sitter i stillhet og ser vinden sette bevegelse i sariene og løfter dem ut …

XXX // GRØNLAND FENGSEL, OSLO 1999 …… Temaet som blir utforsket er isolasjon. Jeg utfører en serie stillstander som forberedelse. Tre uker uten å snakke, tre uker med lukkede øyne, tre uker i fysisk stillstand. Erfaringene blir notert og blir utgangspunkt for performance: I en tom celle i fengselet »Botsen». Fremfor meg på gulvet ligger et speil, et brød, og en nøkkel. Jeg resiterer teksten fra ni uker med stillstand mens jeg holder de ulike objektene i munnen. Prosjektet var en del av en større utstilling med i alt fem deltakere. Kuratert av Ellen Johannsen og Hege Gabrielsen.

JEG REISER ALENE /OSLO 1998 …… En serie aksjoner i offentlig rom over en måned. På 1980 tallet øker antall barn som reiser alene som en direkte sammenheng med skilsmissestatistikken. Serien av offentlige handlinger utforsker situasjonen basert på et sitat fra et skilsmissebarn: «Hvordan tar man hjemmet sitt med seg hjem etter at det er borte?» Jeg utfører en serie umulige handlinger. I tre dager med temperatur minus 20 står jeg oppreist og holder en iskrem til den smelter/ikke smelter. I Løpet av tre dager henter jeg vann med munnen fra en fontene og går 10 km til neste fontene i et forsøk på å bevare hver dråpe i samme form til en ny fontene. Takk til Lisbet Bodd, Kate Pendry og Preben Faye Scjhøll for innspill.

YELLING POETRY // UNDERGRUNN STORTINGET /NASJONALTEATERET OSLO 1997 …… To personer står på hver sin side av togsporene og roper dikt av internasjonale forfattere til stemmene ikke bærer lenger. Min medaksjonist Harry Hassve er tater og er ikledd romanifolkets refererende klær. Plasseringen i undergrunnen er en kritisk kommentar til det kulturelt og etnisk ekskluderende hierarki som utspilles ovenfor ved Nasjonalteateret. I 1997 har det ikke vært noen representanter med annen kulturell bakgrunn enn Norsk. Verken som student ved teaterhøgskolen, som fast ansatt skuespiller ved teateret eller ved kunstakademiet i Oslo.  Takk til Nordic Black Teater, Rocco Petruzzi og Cliff Moustache for innspill.